~Lillesøster Oda~

~Grynter'n~

Nå har vi hatt lille Oda i hus i over seks uker. Og vi har begynt å lære oss hvordan hun fungerer. Mamma mente i begynnelsen at det hadde vært kjekt om det kom ut en Oda-bruksanvisning i stedet for morkake. Det hadde vært praktisk.

Hun begynner å bli mer våken innimellom nå. Og hun følger med på det som skjer. Hun smiler endel, men vi tror ikke hun helt er klar over det ennå.

Det har vært sent på kveld, og først på natten at Oda har vært mest våken, og skikkelig selskapssyk. Men det har begynt å snu seg nå heldigvis. Hun elsker å trille tur og kjøre bil. Da sover hun godt. Hun liker også vogga si kjempegodt. Men det er jo best å ligge oppå noen å sove da så klart!

Hun gråter veldig lite. Hun grynter mest hun, når hun er misfornøyd med noe. Hun er veldig snill, så vi er skikkelig fornøyd med henne.

Hun begynte å ta tran da hun var fire uker gammel. Den lille raringen liker det ganske godt. (Men det gjorde visst jeg da jeg var baby også..)

Noen bilder av gullet vårt:

Under en mnd. gammel, men likevel flink til å holde hodet oppe.

Kjenner smaken av tran for første gang:

Jeg elsker å holde lillesøster:

~Den første uken~

Den første uken besto av noen dager på sykehuset, hvor vi var ofte på besøk. Ellers har det vært pupp, bæsj, gulp og soving. Soving, soving og atter soving. Vi har hatt masse besøk også. Noen bilder fra første uken:

~Fødselen~

Mandag 27. April ble omsider lillesøster født. -På bursdagen til Mona og Marita. Den eneste dagen mamma hadde sagt at hun ikke skulle føde. Hun hadde derimot sett seg ut mange andre fine datoer. Så her er det vel ingen særlig tvil om hvem som er sjefen? Ikke mamma hvertfall..

Mamma hadde jo hatt sine små og store forvarsler om at det nærmet seg. Men søndag den 26. våknet hun av vonde rier. Hun dro etterhvert innom fødeavdelingen for en liten sjekk. Ting var forsåvidt litt på gang, men det var bare å reise hjem igjen for å vente på at ting skulle ta seg opp. Og det gjorde det jo, men det var ikke særlig mening i de riene. De ble aldri regelmessige, og i begynnelsen kalte jordmødrene det bare for "små sammentrekninger", noe som provoserte mamma endel. De var slett ikke små. Men kroppen til mamma er ikke særlig god på å lage rier den, så de ble aldri regelmessige, og de førte ikke noe særlig fremover. Hvertfall ikke fort. Så etter å ha gått med disse riene i godt over et døgn, ble mamma endelig tatt på alvor, for ting var jo på gang. Og da ble hun trillet inn på fødestuen.

Men ting skjedde ikke så fort fordi... Det var snakk om å både ta vannet, og å sette mamma på drypp. Meeen.. Det var fire andre som fødte det døgnet, tre av dem på nabofødestuen mens mamma lå der. (Ikke så kjekt å høre på visstnok!) Så mamma følte ting gikk litt treigere av den grunn også.

Men til slutt kom Oda, kl. 22. 47. Hun veide 4150 gram, og var 52 cm lang. Hun fann puppen tvert, og siden har hun hengt fast i den. Her er hun, helt ny her i verden:

Morgenen etter:

~Uke 38~

Ja, i går, fredag 17. April, passerte mamma 38 uker av svangerskapet. Nå er det bare 14 dager igjen. Men jordmor har antydet at hun blir overrasket om mamma går så lenge. Og det er visst mange rare tegn som tyder på at det ikke er langt unna. Så mamma begynner å bli litt utålmodig. De to siste nettene har hun sovet ganske bra. Men de fleste nettene har hun bare ligget å vridd på seg, og vagget opp på do kjempemange ganger. Det er litt tungt nå på slutten, og det er mye murringer, maserier og kynnere. I tillegg til at lille Oda Bøllefrø trener på Riverdance der inne.. Jordmoren har sagt at ting forsåvidt er litt på gang, men hun kan jo ikke si noe om hvor lang tid det tar. Så det er bare å vente.. Og vente.. Det er ikke mammas sterkeste side akkurat.

Her satt mamma en søvnløs natt, og prøvde å lokke ut Oda. Hun var jo helt spinnvill der inne. Er myyye bedre plass utenfor magen, så vi skjønner ikke helt hvorfor hun somler så fælt..

Kom ut!

Trykk på overskriften for å se videosnutten.

Og her har jeg tegnet på mammas mage, og prøver å lokke ut Oda på min måte.

Kom ut da Oda! 

Ellers har det vært prøvd litt av hvert annet også. Kan blant annet nevne vindusvask av 17 vinduer, (innvendig og utvendig.) Spising av kanel, sterk mat, hopping og spretting, vasking, rydding, bæring, agressiv dans, løping i trapper og humping på humpedisse. ++ Det meste har bare ført til gangvansker, men det var visst verdt et forsøk.

Søtmonsen..

Det er tydeligvis ikke bare mamma som er glad i ostekake.. Hun kom på at det var igjen litt rester etter ostekaken fra Annikens barnedåp. Og hun snek seg til å spise "litt" her en kveld. Og reaksjonen lot ikke vente på seg. Bøllefrøet ble helt spinnvill inne i magen, og tok en skikkelig ostekakedans. Her kan dere se hvordan magen hopper og danser:

Odas ostekakedans

Ny ultralyd

Mamma var på ultralyd igjen tirsdag 3.mars. Det var for å sjekke plasseringen av morkaken. Jordmoren syntes den lå litt for langt ned sist. Men alt var bra nå. Morkaken hadde steget opp litt, akkurat som en ballong.

Det var fortsatt en liten jente der inne, (det hadde ikke blitt gutt siden sist.) -Og akkurat det med "liten" var mamma litt spent på. For alle kommenterer hvor stor mage hun har, og at det sikkert er en stor baby der inne. Men alt var fin-fint, og hun var helt gjennomsnittlig.

Sist mamma var til jordmor lå babyen med rumpa ned, men hun hadde snudd seg siden sist heldigvis. Mamma tror hun vet når det skjedde. Det var etter hun hadde lagt seg og sovnet. Hun drømte en merkelig drøm om at babyen romsterte så fælt, og skjøt rygg, slik at mamma så hele babyen gjennom huden sin. Og så våknet mamma av denne drømmen, og det var virkelig mye romstering og styr på gang i magen. -Men hun så henne ikke da så klart, var bare i den rare drømmen det.

Så det var ingen sjukilosbaby med rumpa ned, og morkaka i veien likevel. Hurra!

Nå er det dessuten bare ca. to måneder igjen til babyen kommer. Mamma synes ikke at det er "bare". Det har begynt å bli slitsomt på natta nå, for lillesøster styrer og ståker så mye etter mamma har lagt seg, og så humper og bumper hun så fælt på blæra til mamma.

3D-Ultralyd

Mandag 26. Januar var mamma på 3D-ultralyd. Mormor og jeg fikk være med å se på. Det var artig og rart! Da fikk vi se babyen godt der inne. Mannen sa at det var en jente der inne. Og det hadde jordmoren sagt på den ordinære ultralyden også.

Det var litt vanskelig å få skikkelige bilder, for bøllefrøet lå med ryggen mot oss. Men vi fikk da sett ganske bra likevel. Men det ble dessverre ingen filmsnutt, siden hun lå slik vanskelig til. Men her er hvertfall et lite bilde av snuppa. Mamma synes hun ligner litt på meg. Hvertfall munnen. Men det er jo veldig vanskelig å se ennå det da.

Og på det ene bildet holdt mamma på å le seg ihjel. Der lignet hun så fælt på pappa. Mamma sa til han radiografen at det var akkurat som å se pappa på en fuktig aften, etter han hadde sovnet. Hmm.. Bare se:

Nesen er egentlig ikke så stor altså. Men det ligger et fettlag på nesen og kinnene. Og alt det svarte er celler osv.

Det var i midten av august at mamma begynte å føle seg litt rar. Eller.. Hun er jo alltid rar da, men litt sånn ekstra rar. Og en graviditetstest (Eller, det vil si fire tester..) kunne bekrefte den lille mistanken om at det var store ting på gang. Mamma og pappa ble litt forfjamset, men veldig glade. De syntes jo at jeg, universets midtpunkt, burde få meg en liten søster eller bror om ikke så alt for lenge.

Jeg måtte vente en stund før jeg fikk vite det. Og jeg ble veldig glad jeg også. Men det er ikke alle dager jeg er like ivrig da. Det er jo veldig fint å ha mamma og pappa for seg selv også da.

Mamma har vært på ultralyd tre ganger allerede. Jeg har fått være med to av gangene. Første gangen så det bare ut som en liten reke som svømte der inne. Forventet utflytting fra hybelen er 2. mai. Men kjenner jeg mamma rett er hun utålmodig nok i slutten av april, og vasker vindu og hopper og spretter for å lokke ut babyen. Vi får se, det er vel babyen der inne som bestemmer uansett.